Samfunnsøkonomisk regnskap – trafikkulykker på veien

På tide å synliggjøre de samfunnsøkonomiske tapene ved alle de tragiske trafikkulykkene, som skaper så mange personlige liderser for 1000-vis av personer hvert år.

Idag har jeg vært på et viktig trafikksikkerhetsseminar med stortingspolitikere og andre samfunnsaktører i arbeidet med trafikksikkerhet.

Vi (les undertegnede og Nei til Frontkollisjoners styreleder, h.r.adv.Gunnar Grette) var invitert til å holde en innledning under temaet: Tryggere veger/møtefrie veger.

Innledningen skal jeg forsøke å komme tilbake til i en senere bloggpost. I avslutningsrunden av dette møtet ble vi oppfordret av Øyvind Halleraker(H) til å komme med innspill som de kunne bringe videre med seg i sitt arbeid på Stortinget.

Dette var et av temaen jeg tok opp i avslutningsrunden:
Jeg har lenge gått å tenkt på at vi på en ulykksalig måte ofte glemmer de menneskelige lidelsene som ligger bak hver og en trafikkulykke på våre veger, og også det samfunnsøkonomiske tapene for staten Norge.

Disse samfunnsøkonomiske tapene blir ikke regnet med når finansdepartementets rådgivere sitter å regner på sine modeller på forespørsel fra sin oppdragsgiver, ofte den til enhverttids sittende regjering.

Professor Henning Jakhelln ved UiO m.fl. foreslo for en god tid tilbake at alle kostnadene som det offentlige har som et resultat av alle disse tragiske trafikkulykkene budsjettmessig burde legges inn i vegbudsjettet til Samferdselsdepartementet (SD). Vi ville da få syneliggjort de samfunnsøkonomiske kostnadene ved trafikkulykkene.

Dette kunne fungere på den måten at når et sykehus skal dekke sine kostnader etter en behandling av en trafikkulykke, fikk dekket dette fra SD´s budsjett. Tilsvarende når kommunene skal dekke sine kostnader når de mange hardt skadde havner i f.eks rullestol, og disse personene skal ha dekket sine kostnader knyttet til stell, bolig osv, så får kommunene disse kostnadene refundert fra SD´s budsjett.

Dersom Samferdselsdepartementet skulle greie å prioritere sine midler og total innsatsen innenfor vegsektoren på en slik måte at kostnadene knyttet til trafikktragediene gikk ned, ja, så ville de kunne sitte igjen med midler som kunne benyttes til ekstra nye km med midtsikrede veger. I motsatt tilfelle ville departementet måtte få ekstra bevilgninger DERSOM det totalt sett ble gjort en dårlig jobb med trafikksikkerheten på våre veger.

På denne måten ville vi få synliggjort de enorme summene som ligger bak de samfunnsøkonomiske kostnadene knyttet til trafikktragediene, og dermed ville samtidig kanskje avveiningene mellom ulike prioriteringer på sikkerhetstiltak klarer bli rettet mot de tiltakene som har størst effekt på reduksjonen av drepte, hardt skadde og skadde.

Dette kunne også gjøres i forhold til den innsats som politiet gjør m.h.t. kontroller på vegen. Dersom kostnadene til denne viktige innsatsen ble belastet Samferdselsdepartementets vegbudsjett, ville politiet kunne trekke direkte fordel av en økt kontroll, som av TØI under dagens trafikksikkerhetsseminar, viste ville gi en gevinst innenfor det å redusere ulykkene. Besparelsene ved å redusere ulykkene ville da fort kunne overstige kostnadene ved slike kontroller.

Når vi vet fra forskjellige beregninger at de totale samfunnskostnadene fra år til annet ligger mellom 25 og 30 milliarder per år, ja da burde det ligge en betydelig motivasjon til å gjøre de riktige prioriteringene som redder flest liv og unngår å få hardt skadde på vegen.

Herved er ballen spilt over til det politiske miljøet på Stortinget!